Søndre Senniens Budstikke

By eller land - betenkninger fra en Olaheim-indianer !
av Jack Jensen, Olaheimen, f.t. Tromsø

På oppfordring av SSB`s glimrende redaktør er jeg blitt bedt om å skrive ett eller annet til bruk i avisa. Det burde jeg selvsagt gjort på dialekt, men da mitt arbeide krever norsk bokmål faller det mest naturlig å ordlegge meg slik. Men -tro meg- mitt språkføre er ikke mye endret etter 12 år borte fra Sør-Senja.

Så til min overskrift. Tenkte det kunne være en anledning til å gi alle SSB`s unge (og gamle) utflyttede fra Sør-Senja som vurderer å flytte tilbake, og de som kanskje tenker å flytte fra "verdens perle", noe å bygge sine tanker om "hva skal jeg gjøre ?" på. Samt gi alle og enhver litt av min egen historie.

Jeg vil først gi all min ros til de gamle og unge som jobber så aktivt for at Sør-Senja skal være et reellt alternativ til sentraliseringen ! Kanskje jeg også er tilbake en dag ? Min dårligste samvittighet disse 12 år har faktisk vært forsømt kontakt med familie, slekt og venner på Sør-Senja eller utflyttet i den store verden. Dette har imidlertid bedret seg ved jevnlig lesning av SSB. All honnør til slike ildsjeler også !
Jeg gjør oppmerksom på at alt følgende er sett med mine øyne, og er i tillegg sterkt forenklet, innsnevret og satt på spissen for å illustrere mine meninger.

Vel, så til saken ! For å påpeke de egentlige forskjeller mellom by og land vil jeg bruke meg selv og mine opplevelser som illustrasjon.
Å leve sine oppvekstår med det trygge og vakre stedet Olaheim som base har gitt meg stor ballast videre i livet. Hvor ofte har jeg ikke senere påstått at god utdannelse kan en komme langt med i arbeidslivet, men i tillegg å være "utdanna" Senja kan man nå lengre med uansett arbeid eller fritid. Hva ga denne "utdannelsen" meg ? Jo, det at min far, bestefar, naboer og andre tok oss unger med under mottoene "ingen ting er umulig - det umulige tar bare litt lengre tid" og "man tager hva man haver" ga oss god innstilling videre. Var det ikke i garasjen på Olaheim det viktige STT-prinsippet så sin dag ? Det lærte oss hva improvisasjon i kombinasjon med seriøs hjernevirksomhet kan løse eller skape. Å for de som har gått glipp av det så betyr det altså Streng, Tape og Tau.

Oppveksten lære oss også å være kreativ, finne ut av ting selv, bruke naturen til lek, hygge og nytte, verdsette gode venner, relativt god folkeskikk, tåle fysiske utfordringer, ta vare på hverandre, ikke være mørkeredd, forskjellen på "hyss" og hærverk, og det å kunne ta ansvar. Man kunne selvsagt ha blitt en bedre skøyteløper uten å måke banen selv først, blitt en bedre skiløper uten å måtte trakke løypa først, blitt en bedre skihopper uten å måtte lage bakken først, blitt en bedre alpinist uten å først måtte trakke helt opp på Ørnkollen først og blitt en bedre løper med fin tartan-bane og god trener fremfor "intervall-økter" i lugga på skaresnøen i Olaheim-marka med månen som flomlys. Men vi klarte oss uten, og jeg tør påstå at det på mange måter ble vel så bra folk av oss enn av de som fikk full pakke i fanget. Hvor er kreativiteten, pågangsmotet og respekten hos "byrampen" ? Har ingen av lært dem STT-prinsippet eller annen barnelærdom ?

Joda, vi hadde også ordna forhold etterhvert. Vi tok skimerker i bronse, sølv og gull mer enn en gang, tok Gange-Rolf plaketter i alle valører, tok svømmeknappen i alle farver, tok Delfinmerket, tok lille og store havhesten, tok kretsmesterskap i volleyball, tok "skalpen" på han Alf (Andreassen) og de andre i klassen under oss i fotball hvert friminutt i flere år, var på musikkorps-stevner til vi ble fremovertung av medaljer, og masse, masse mer. Ikke mange byungdommer får slike muligheter i dag !

Det har jo i ettertid slått meg at våre foreldre sendte oss ut i vilter lek og på tur med en god følelse av at vi var trygge og hadde det godt. Akkurat det forstår en ikke verdien av før en selv har tre barn og bor i en by !
Hvorfor dro jeg da ? Utdannelse må en jo ha ! Valget var enkelt da tilbudet lå såpass nære som Finnfjordbotn. I tillegg var det mange venner og venninner som "flyttet" dit.
Så må en jo ha arbeid for å tjene til livets opphold ! Etter min karriere som lagersjef og musefanger hos Evald Fjellheim Dagligvare på Å som deltidshjelp, lager- og butikkmedarbeider hos ho Anna Uteng på Stonglandet S-lag og butikkmedarbeider og sjåfør hos onkel Jostein på Eidet Handel AS var det vel mest nærliggende med en butikkjobb. Tar man så hensyn til mine økonomiske fag fra Finnfjordbotn og mine idrettslige meritter/interesser så forstår man min tiltreden som butikkselger ved Caravan og Fritidssenteret AS, nåværende Intersport, på Finnsnes. Etter tre fantastiske, lærerike og utviklende år forsto jeg vel at skolegangen kunne brukes til noe mer, og at butikkyrket hadde gitt meg det som kunne gis så langt. Da muligheten dukket opp som regnskapsfører og revisorassistent hos revisor Jan Jakobsen på Rødsand var betenkningstiden kort. Noe jeg aldri angret på ! Deretter fulgte tre fantastiske år på Sør-Senja med full fart, utfordringer i fleng, masse gøy og stort engasjement både i jobb og fritid.
Men fra hvor har jeg min byerfaring ? Jo, etter tre års arbeide hos Jan var det naturlig med mer utdannelse. Turen gikk til Trondheim Økonomiske Høgskole og tre års registrert revisor studie.

Tiden der lærte meg at å leve i en stor by er tungvint, slitsomt og dyrt. Ellers ga tiden meg; husvære hos Sissel Eriksen til jeg fikk etablert meg ( å takk for det, bilen var litt liten å bo i ), masse lesetimer, god utdannelse, godt samhold studentene mellom, nye fantastiske venner, mye sus og dus, og ikke minst kjæreste (senere ektefelle og mor til våre tre barn). Videre ga den meg svar på at; sola ikke skal skinne på juletreet julaften, vinteren skal være kald med nok snø og slekta skal være nærmere. Med andre ord; selv om jeg vasset i jobbtilbud i Oslo og Trondheim så var jeg vel aldri i reell tvil, turen måtte gå nordover igjen.
Hadde Jan da hatt jobb til to ville vel Senja blitt et naturlig førstevalg og mer seriøst alternativ. Men slik er det når en finner seg en annen revisor ! Vi følte vel begge at vi måtte til et litt større marked for ikke å jobbe for tett.
Da jeg fikk tilbud om jobb i Tromsø var valget for oss lett. Sentralt, større marked, geografisk plassert mellom våre familier, gode kommunikasjoner og et variert tilbud på fritiden. Jeg fikk da utfordringen med å bygge opp et revisjons- og rådgivningskontor for et selskap med navn Ernst & Young. Med utgangspunkt i fire måneders arbeid pr. år og to tomme hender har en fullpakket hjerne, og masse erfaringer og verdier fra landet, skapt et veldrevet kontor med 17 ansatte på full fart fremover. Hvor mange ganger har jeg ikke sagt at jeg var akkurat "bonete" nok til å klare det. Kanskje derfor at bare èn av mine kollegaer er fra en by ? Vel, det var skrytet !

Hva ga byen oss ? Jo, først ga den oss en dyr sokkelleilighet uten sol, full av husdyr og med en håpløs husvert. Så ga den oss en blokkleilighet med en liten veranda som hage. På jobben var inngangspartiet fylt av kinamat, uteliggere, narkomane og prostituerte med tilhørende innbrudd på natta og stadige tyverier og påtrengsler om dagen. Takket være gode naboer, gode venner og gode kollegaer kommer en gjennom slikt. Men pågangsmotet, improvisasjonsevnen, tålmodigheten og folkeskikken som måtte til for å klare det hadde jeg med fra Sør-Senja.

Etter to år i blokkleilighet, med ett barn, flere dagmammaskifter og det neste barn på vei forsto vi at her, som på landet, må man gjøre noe selv. Byen gir ingenting gratis ! Alle muligheter er der, men ingen ting kommer til deg i byen heller. En må oppsøke mulighetene selv, og alt koster.
Husk det !
Vi måtte selv infiltrere oss i en foreldregruppe som planla bygging av privatdrevet barnehage. Samtidig gikk vi i gang med forhandlinger om tomtekjøp og husbygging nær barnehagen. Så ble det bygging av barnehage på nesten 500 kvadratmeter med 45 heltidsplasser. I tillegg fikk vi den ære av å "drive" en barnehage med 12 ansatte som hobby, arbeide vår dugnadsplikt (og vel så det), sitte i utvalg og styret, betale inn andelskapital og til slutt betale for plassene for å dekke alle driftsutgifter. Alt for at barna skal ha et fornuftig og rimelig trygt alternativ mens en tjener til livets opphold.
Samtidig bygger en enebolig i nærheten. I og for seg er ikke det så unikt, men sammenlignet med Sør-Senja var det noe forskjellig. Med utgangspunkt i et nøkternt lite husbankhus og en tomt på ca. 0,4 mål (!) hadde det kostet 300.000 før en fikk startet bygginga. Så må en huske at en her ikke kan hente gratis sand i fjæra eller tømmer i skogen. Alt koster !
Hva så når du oppdager at det er ikke mindre enn to "narkoreir" i samme lille gate som du nettopp har realisert drømmen om eget hjem for din egen familie ? Hva når første melding om at skummel mann i fremmed bil har tilbudt skolebarn i 1.klasse skyss mindre enn 1 km din lille eiendom ? Hva når ryktene om voldtektsforsøk og gjentagende blotting har funnet sted bare 2-3 steinkast borte fra din lune sofakrok ? Hva når blind vold tar livet av unge en lang spasertur unna ? Hva når hus i nabolaget blir rundstjålet og rasert av innbruddstyver på midt på lyse dagen ?
Er det dette vi skal tilby våre barn ? Heldigvis er ikke dette spesielt fremtredende i Tromsø enda, men forandringene har vært store de ni årene jeg har vært her. Heldigvis gir byen oss også mange fine tilbud, stor nærhet til naturen og masse nære venner. Alt dette gjør at vi kan leve med usikkerheten og alle negative forhold. Noe er selvsagt billigere i byen, og det er selvsagt bedre kommunikasjoner. Men har vi ikke dyrere frakt på bensinen så har vi bensinavgift og tunelavgift, og flystøyen - den må vi leve med !
Om jeg har Sør-Senja lengsel ? Heldigvis har jeg og min familie det godt. Vi har etablert oss godt med grei bolig, flått barnehage og ny skole i gangavstand fra boligen, så langt trygge, utfordrende og godt betalte jobber, masse gode venner, god tilgang på naturen, et rikt fritidstilbud og våre familier ikke så avskrekkende langt unna. Alt dette gjør at vi med dagens negativiteter og utrygghet i Tromsø finner tilværelsen så tilfredsstillende at vi baserer oss på å være her fremover.
Men hvem vet ? Mye har endret seg på ni år, og trolig vil de ni neste årene bringe enda større forandringer. Jeg kommer nok sikkert tilbake i form av helge-, sommer- eller mer permanent fritidsbolig. Så vil fremtiden gi svar på hvilke forandringer som skjer og hvilke jobbmuligheter som dukker opp.

Så til dere som lurer på om gresset er grønnere osv. Tenk dere godt om og husk ;
- en vet hva man har, men ikke hva man får !
- blod er tykkere enn vann !
- ingenting er gratis i byen heller !
- hvordan er min situasjon om 10 år ?
- hvor mye betyr trygghet ?
- det er lettere å ta avgjørelsen å bo på landet enn å bryte opp for å flytte tilbake !
- det går bra å bo på landet og besøke byen når en vil !
- det tar lang tid, krever mye energi, pågangsmot og flaks for å være så heldige som oss !

Så til alle dere som arbeider så aktivt for å gjøre Sør-Senja til et godt og realistisk alternativ ;
- godt jobba !
- stå på, det nytter !
- etter min oppfatning er det ikke av største betydning om veien har fast dekke eller ikke,
men om det finnes trygge, utfordrende og godt betalte arbeidsplasser.

Så til vår kjære initiativtaker og redaktør ;
- slik ble det da jeg i all hast tok utfordringen og rablet noe ned og sendte det inn !
(skrytet har du fått tidligere !)

Dette var noe av min historie, og noen forskjeller mellom land og by.

- håper det betydde noe for noen !

Ærbødigst -
Jack Jensen,
øngstekarn tel ho Britt og han Gudmund på Olaheim.

PS ! Jeg vil også benytte anledningen til å sende en hilsen til alle kjente med og uten strømpostadresse.
Jeg bor i Tromsø, Hamna-Sør, Dreggen 30.

Kommentara til brevskrivarn og til Budstikka??