Søndre Senniens Budstikke

NÅR FRYKTEN TAR OVERHÅND
(Konrad maler fanden…….)

av Eivind Christensen, Å (Grønvika), f.t. Bindal

Dagens siste solstråler streifer toppen av fjellene. De majestetiske Senjafjellene speiler seg på rekke og rad i den stille havflata. Mild luft kjærtegner kroppen, og stiller små krav til bekledning. Stillheten blir bare brutt av en sjark på tur inn mot Rødsand. Fornøyde måkeskrik i kjølvannet bærer bud om alt annet enn svart hav. Sensommerens naturskjønne utstråling skaper fred i hvert et sinn.

De tre guttene på fisketur i Bunkan kjenner seg i ett med naturen. Onkel Konrad har sikkert samme følelsen. Han er mer opptatt av gamle hustufter enn spenningen ved vannkanten. Steinheller og rusten husgeråd vitner om menneskers slit og virke i tidligere tider. Naturens raske gjenvinningstakt blir betraktet med undring og vemod. Han har rodd over Storbunkevannet sammen med oss tidligere på dagen. Den lille padda gled ut fra hyttestøa en etterlengtet feriedag i 1960. Nille og de andre kvinnene foretrakk blåbærplukking foran fisketur i Lillebunkevannet.
Vemodet får ikke særlig fotfeste hos lurifaksen fra Rødsand. De første trekk av skumring er utmerket bakgrunn for ny kontakt med guttene…… Jeg står nærmest - og er helt uforberedt. "Eivind - hørte du ka dem sa på radioen i dag ?" Det spørrende uttrykket i ansiktet mitt gir klarsignal til hovedframstøtet: "To mann rømte fra sinnsykehuset i Tromsø i går natt.." Inge og Jan ser på reaksjonen min at noe har skjedd. Begge kommer nærmere, den grusomme tildragelsen blir allment kjent. "….farlige var de også…." Sinnsykehus - et ord fylt av de mest urovekkende og grufulle assosiasjoner. Et tabuområde som ga uhyggen fritt spillerom i et barns fantasi. Onkel Konrad bestemmer seg plutselig for å gå tilbake til hytta. Vi skulle bare fiske videre, sa han - det ble sikkert bedre napp når det ble mørkere….. Bedre plass ble det i padda også. Alt høres rimelig ut. Ny mark blir egnet - ubehagelige tanker skyves til side. Et kjølig vindpust streifer ryggen min. Skyer blir observert for første gang den dagen. De virker mørkere enn vanlig.

Jeg betrakter Inge og Jan i smug. Storebror virker tilsynelatende rolig og upåvirket. Med lillebror er det annerledes. Fargen i ansiktet er faretruende forandret. Prøver han å skjule en liten skjelving i munnviken ? En stor klump bygger seg opp i magen når jeg ser siluettene. De er ikke til å ta feil av. To personer tegner seg av mot himmelen i sør - eller er det bare en? Inge og Jan har og sett det samme. Ingen sier noe, men tankene går mot Tromsø…..Skyene er blitt faretruende mørke og tunge. Det føles bedre å fiske når vi står tettere sammen. Jeg snakker forsiktig frampå om dårlig fangst og dårlig sikt. Inge vil straks hjem til hytta, Jan er enig før setningen er fullført. Boksene med mark blir etterlatt i all hast -uhyggens grep fester seg hos alle.

Etter noen få skritt mot sør, stotrer Inge fram det alle tenker: "Må vi gå denne veien ?" Minstemannen på 7 er blek om nebbet og lite villig til framdrift. Tøffheten til storebror er tydelig påklistret når han avviser alle planer om retrett mot Rødsand. Padda ligger fortøyd til et tre ved nordenden av Bunkevannet . Der ligger redningen vår. Basta! Aldri har jeg sett øynene til Jan slik . Pupillene signaliserer en hard indre kamp. Er det frykt eller usikkerhet som får overtaket? Det truende skydekket hjelper mørket med å overrumple oss. Tre gutter hand i hand med sanseapparat i høyspenn.
Plutselig lyder et vanvittig hyl ut i kveldsmørket. Tre iskropper er limt til underlaget. Lyden varer bare noen få sekunder. Stillhet. Tre par øyne møtes. Innbilning ? Dyrelåt ? Umulig. Mennesker i forskjellige avskygninger dukker opp i mitt indre, fantasifigurer med bare ett mål for øye……Kroppen dirrer, et diskret tørk i øyekroken blir fort avslørt av de andre. Jan puster tungt.
Her er det bare en ting som gjelder - fart ! Alle er enige uten å veksle et ord - vi må komme oss til padda snarest mulig. Den eneste redningen ligger langt fra land. Ro for livet!
De siste hundre meterne blir et mareritt. Inge er for sen. Han henger i armene våre - farta må økes. Hulkingen er gått over til storbæljing. Vi hører en vanvittig latter bak oss, greiner som brekker, skrik og skrål ; forfølgerne har overtaket. Hvordan berge livet ? Alle slags tanker raser gjennom hodet. Inge må etterlates! Hver enkelt må klare seg så godt de kan! Nei - herregud, han er jo kamerat og slektning! Vi må ta støyten i lag!
De kommer nærmere og nærmere….. Vi hører det helt klart - dette er umennesker…
Padda er innen rekkevidde. Småkratt slår i ansiktet. Inge likner "Bloody Mary", men lever.
Båten blir satt ut i rekordfart. Alle kaster seg ombord. Årene slenges ut i et vanvidd. Vi ror for livet. To meter - så er det bom stopp. Herregud - tauet ! Ingen tør gå i land. Men vi må!
Jan forstår umiddelbart ; han er eldst - han er nøkkelen til liv og død !
I et voldsomt byks slenger han seg over bord, raser mot treet og fomler med knuten.
Jeg ror før han er halvferdig. "Slakk tauet for fan!!" Stemmen er en blanding av desperasjon og raseri. Nå kan vi se dem like bort i krattskogen….
Jan arbeider febrilsk. Tiden står stille. Øynene mine farer fra den ene til de andre. Avstanden minker faretruende. Plutselig kommer Jan styrtende med tauet. Noen få meter fra båten skimter vi de faretruende skikkelsene. Jan kaster seg om bord. Padda skyter fart. Vi er berget!
På land runger latteren - vennlig menneskelatter. Om bord i padda er det dødsstille. Tre hjerter pumper blod på høytrykk.

Slekt og venner er godt å ha…….

Kommentara til brevskrivarn og Budstikka??