Jeg mønstrer på Senja Rutebil sin trailer i nærheten av Kaaresuvantoo en kald, stjerneklar adventskveld med nordlys og et gnistrende føre i 1997. Turen over vidda blir en opplevelse. Vi nærmer oss Alta der vi skal losse neste morgen. Hele Nord- Norge er snødekt, i fjellet er det full storm, snøvær og pluss fire grader. Veien er som såpe, og kjettinger på drivhjula er minimum. Klokken har passert 3 timer over midnatt, det er en av de siste nettene i november. Jeg legger inn et av de laveste gir, traileren siger framover med ti - femten kilometers fart. Det går nedoverbakke, sikten er ti meter. Snøfokket kommer på skrå nedenfra fra stupet jeg har på venstre side. Fjellet til høyre stikker sine advarende nabber inn mot veien. Jeg bestemmer meg for å nå Alta før vi stopper for natta.

Neste morgen er en ny arbeidsdag for oss. En kald, våt og mørk mørketids – morgen er ikke den beste medisin for humøret. Et par iskalde trailere står på avkjøringen sammen med oss, med våt nysnø i fronten og gardinene godt trukket for. Det å være sjåfør er ikke alltid en dans på roser.

Vi losser frukt og grønt som et døgn tidligere forlot Oslo.

Ny beskjed, vi skal ut til et lite fiskebruk på Finmarkskysten for å laste laks.

Noen må kjøre den daue fisken til Europa via Oslo, og noen må ta frukt og grønnsaker hjem fra Holland og Belgia. Fisketransporten må være fremme lørdag i Oslo. Dit er det 2000 km. ..bilde:Et vogntog full av dau fisk..

Man kan ikke gruble på været
Vi tenker ikke så mye på de ekstreme værforholdene som Finnmarka har å by på akkurat nå. Skulle jeg grubla på været, hadde jeg ingenting å gjøre i Nord- Norge vinterstid. Jeg må innrømme likevel at jeg får litt sug i magen når det er spesielt glatt. Lange strekninger i Nord -Norge gir meg tid til å tenke på noe annet. Har min bedre halvdel begynt med å ordne med julestjerne i vinduet, hengt opp lys i grana som står ute på plenen? Har hun hengt opp julegardinene?

Noen timer senere begynner det å mørkne. I Skibotn får jeg en ny kollega som blir min nye romkamerat det neste 16 døgnene. Vi skal dele på en middels studenthybel (førehus). For å kunne ta seg rundt i en hybel av den standarden må man være flink å krype. For å ta på seg buksa må man ligge skrått over motorkassen. Min gamle slitne rygg fryder seg ikke. Turnøvelser i klassen C - moment med helskrudd tulup når man skal legge seg er ikke noe for min kropp.

Trailersjåfører med røntgen
Natta er nærmest forbeholdt vogntogene. Noen av disse trailerne som har så mye lys at de trenger 3 dynamoer for ikke å tømme batteriet. De har ikke bare 360 lux som EU krever, nei lyset er så skarpt at man har en følelse av at ruggragen avtegner seg som et røntgenbilde på trekket på seteryggen. Det er befriende hver gang møter en normal trailer med en sjåfør som ikke har radiografi som hobby. Da utveksles selvsagt løgnhistorier og de siste nyhetene over kortbølgesenderen.

Regn med 6 kuldegrader og sterk vind er årsaken til at vi må stoppe. Det blir en ny runde med kjettinger. Veien blir snart såpeglatt. Vi ligger litt etter tidsskjema, men tror ikke på flere problemer. En kort rast blir det tid til - og kaffetrakteren blir satt på og kaffekanna blir fylt opp.
Jarle koker kaffe
Nå på morran var nesten all trafikk stilnet. Bare duringen fra den mektige motoren ga gjenlyd. Klokken nærmer seg åtte da vi parkerer ved Nordan i Oslo. Det er surt og overskyet, og ikke helt lyst. Været har variert fra 4 varmegrader, via regn og blaut snø til minus 25°. Naturen har skiftet fra Nord- Norske fiskehavner til arktiske vidder og fjell, svensk/finsk skog til småkupert østlandsnatur. For et land, for en natur! Å ikke bli berørt av dette er umulig. Vi er i ferd med å avslutte et ensomt maraton, mot naturen, klokka og kroppen, jeg kunne føyd til politiet, veimyndighetene og den sunne fornuft, samt arbeidsmiljølova.

..Bilde: En snarveg gjennom de svenske skoger...

Framme i Oslo Tilsammen har vi hatt 7 timers søvn, vært innom og pissa et par steder, resten har vi jobba. Med grensepasseringen, ferskfisk-kontroll, diesel- og matfyllinger vil jeg anslå arbeidstida til 1 døgn og 12 timer fra Alta. Første etappe var unnagjort, 2065 km. Her kunne denne historien slutta. Jeg har ikke sagt noe usant, men heller ikke hele sannheten. (Fortellinga fortsetter i Budstikka om en dag eller tre..Då bærer det nedover Europa med sprengt kjøreplan og cruisekontroll)