LokalAvisa.no > Søndre Senniens Budstikke > Leseran sjøl mail
 
 

Klikk her for:
Mail til Budstikka eller for Søk i Lokalavisa.no



Leseran sjøl 31/01 2002
Kjerringjuldagen og kyndelsmess lørdag den 2. februar
v/hakre:
Her om dagen hadde han "Opservatør" nokken betraktninge omkring livet i januar.
Sånne tankespinn er artig å lese. Og så sei han at Kjerringjula ligg attom oss.
Ånei , kjære observante observatør, våres kjerringjul har vi enno framførre oss.
Den 2. februar har kvinnfolkan hatt sin eigen juldag så lenge folk kan huske - kjerringjula. Dem herme enno en stonglandskar som en gong sa: - Dokker kvinnfolk, dokker har dokkers jul den toende september – og med det meinte han no egentlig andre februar. Det er vel feilsnakkinga som gjør at uttrykket blir huska. Enkelte plassa snakke de om kjerringjula på 13-dagen, 6. januar, andre sei 13. januar, atter andre tida mellom 6. og 13. januar. Men ikkje her hos oss. Her er kjerringjula den 2. februar. I almanakken heite den kyndelsmess. Det betyr egentlig lysmesse - av gammelnorsk kyndel, altså lys eller fakkel.

Eg har fått detta spørsmålet: - E det sant det dem sei at det e nokka som heite kjerringjula? Ja, det er jo sant! Og her e ei oppfordring tel både kvinnfolk og mannfolk: Ta opp den tradisjon igjen. (Nokken har gjort det.)

Ka er det med kjerringjuldagen?
Når kvinnfolkan førr hadde gjort unna det store haust- og vinterarbeidet med å få mannfolkan te Lofoten, så feira dem kjerringjula. Da kunne kjerringan komme samen og smake på lefsa, drikke en kopp god og sterk kaffe og prate. Prate ikkje minst. De bodde jo litt spredt og trødde ikkje ned døren tel kverajnner daglig.
Kjerringjuldagen var fridagen, kosedagen, fredens dag for kvinnfolk ved havet. Di kunne sette med hejnnern i fanget og kose seg - i lag eller aleina. Frå Astafjord skriv ho Kristine Lind Grøttland i boka Daglig brød – daglig dont:
”Kyndelsmess 2, februar var kose og festdag. Den var halvhelligdag og kjerring-juledag. Da ble alt tungt arbeid satt til side, og lettere og finere handarebid tatt fram. Lefse og vaffelkaker kom på bordet, og barna fikk lov til å leke”.
I Mefjorden på yttersida reiste jo ikke kallan på Lofoten - tel vanlig i alle fall. Di låg etter skreien som var på vei te Lofoten. Derfra fortell ho Elly Kristoffersen at di kunne feire kjerringjuldagen på en litt anna måte:

- Kjerringjuldagen va en dag da vi liksom skulle gjøre det koselig førr mannfolkan, være litt ekstra snill med dem. Da laga vi nokka godt når di kom frå havet. I 1930-årene begynte båtene fra Mefjordvær å ro i Hopen, og da tok vi kjerringer med oss ungene og lefsa og dro inniover på rorbua når båtene var kommet i land. Da ble det skikkeleig feiring – med mannskapet og andre som stakk innom. Kanskje er det fra Kjerringjula at uttrykket ”det blir vel en lefsedag” stammer?

Kyndelsmess
Er jo også 2. Februar. Det var en sterk dag i folketrua. "Kyndelsmisse - Naar Solen skinner klar den dag, falder der mere sne end tilforn", står det i "Nordske Calendarium" fra 1724. I den katolske tida var det prosesjon med brennanes vokslys den dagen. Man kunne vente seg hardt ver omkring kyndelsmess. Godver og mildver påkyndelsmess var et dårlig merke. Et nordnorsk ord om dagen er: "Di bekkan som går på kyndelsmess, di står ved korsmess" (3. mai). Nordpå heitte det enkelte plassa: "Som veret e kyndelsmessdagen, slik blir det i 7 veke". I låven skulle ikkje meir enn halvparten av foret være brukt, og uti skogen snudde bjørnen seg i hiet den dagen og sov videre.
Enkelte regna kyndelsmess som siste juldagen - og no var det han "kyndelsmess-Knut som jaga jula ut". Og i Trondenes sa de:
Jula vara heilt te kyndelsmess.
Sia e det vinter og vår
i kver manns gård.

Men kanskje man skulle gjøre som bjørn ved kyndelsmess?
For di som huske krigen: Denna dagen i 1943 snudde krigen for alvor. Hitler sine styrka kapitulerte ved Stalingrad.

hilsen hakre
Ved hnn, kl 13:14